Den brostensbelagte innkjørselen strekker seg norret så langt øye kan se

Den brostensbelagte innkjørselen strekker seg nordover så langt øyet kan se
Den brostensbelagte veien åpner seg som en stillferdig reise inn i landskapet – en retning mer enn en destinasjon. Stein for stein leder den blikket fremover, nordover, der linjene møtes i det fjerne og forsvinner inn mellom trærne. Under føttene ligger historien tung og trygg, slitt av tid, vær og mange som har gått her før.
På hver side vokter lave steinmurer og høye trær alléen. Løv i gyldne høstfarger faller varsomt over brosteinen, som om naturen selv forsøker å mykne det faste underlaget. Det gamle murhuset står stille i bakgrunnen og minner om kontinuitet – om et landskap der årstidene skifter, men ånden består.
Dette er et bilde av ro og retning. Av det stille øyeblikket før vinteren tar over, og av veier som ikke bare fører fremover, men også bakover i tid.