I kveldsmørket ser det ut som et hide ligger ute i brenningen

I kveldsmørket ser det ut som et hode ligger ute i brenningen
Kveldshimmelen gløder lavt over horisonten, der varme toner av kobber, rosa og askegrått glir sammen i et siste pust av lys. Foran det rastløse havet ligger steinene som mørke skikkelser, formet av tid og bølger. Midt i brenningen ruver én stein annerledes enn de andre – rund, ensom, nesten levende.
I det svinnende dagslyset kan øyet lures. Formen minner om et hode som bryter overflaten, fanget i møte mellom bølge og berg. Skummet slår rundt det som korte åndedrag, som om havet selv holder vakt over noe gammelt og glemt.
Dette er et øyeblikk der fantasien får rom. Naturen hvisker historier, og grensene mellom stein og liv, virkelighet og forestilling viskes ut. Havet er aldri tomt – det bærer minner, former og drømmer. I kveldsmørket er alt mulig, og steinen blir mer enn stein.