En siste refleks i den første isen

En siste refleks i den første isen.
Dagen holder pusten idet solen glir ned mot horisonten og sender sitt siste, brennende lys over hav og svaberg. Himmelen er et levende lerret – bølgende skyer i dype blåtoner, flettet sammen med glødende gull og varme oransje strøk. Det er som om lyset kjemper for å bli værende bare litt til.
Nede på berget ligger de første isflatene stille, tynne og skjøre. De samler dagens siste farger i små speil, der himmelen gjentas i fragmenter mellom stein og vann. Kulden har varslet sin ankomst, men ennå finnes varme spor i lyset som reflekteres i isens blanke overflate.
Havet hviler tungt og rolig, mens mørket langsomt trekker pusten bak horisonten. Bildet fanger overgangen – øyeblikket der høstens avskjed møter vinterens første løfte. En stillferdig dialog mellom lys og kulde, der tiden stanser akkurat lenge nok til at refleksene får skinne.