Havet står på , presser vann inn over land

Vannet presses innover land med en stille, men ubønnhørlig kraft. Havet har funnet åpningen mellom svabergene og fyller landskapet med bevegelse, rytme og liv. Overflaten kruser seg i vinden, som om naturen selv puster tungt etter uværet lenger ute.
De glattskurte klippene bærer spor av tid – formet av is, bølger og årtusener med gjentatte møter mellom land og hav. Himlingen åpner seg i lyse lag av skyer, og slipper lyset ned over scenen som demper dramatikken, uten å ta bort styrken.
Dette er øyeblikket der havet får komme helt inn – der grensene viskes ut, og naturen minner oss på hvem som alltid har hatt siste ord.