Mellom de staselige store Asketrærne henger det en drømmehuske

Mellom de staselige store asketrærne henger det en drømmehuske
Mellom to gamle asketrær, grove av tid og vær, henger en ensom huske – stille, ventende. Tauene strekker seg opp i trekronene som tause forbindelser mellom jord og himmel, mellom barndom og minner. Den grove barken bærer spor av århundrer, mens husken vitner om noe langt mer flyktig: et øyeblikk av lek, frihet og drøm.
Høstens farger ligger som et mykt teppe over bakken. Gyldne blader hvisker om tiden som går, mens grønnmose og røtter holder fast i jorden med ro og tyngde. Her er ingen hast. Bare naturens egen rytme, og en huske som beveger seg svakt i tankene – selv når vinden har stilnet.
Dette er et bilde av stillhet og etterklang. Et sted der minner får rom, og der fantasien fortsatt kan ta fart mellom to staselige asketrær.