Når Glomma fryser til skjelver omgivelsene

Når Glomma fryser til, holder naturen pusten. Elva ligger mørk og tung, bundet av isflak som presser seg mot bredden, mens solens lave vinterlys skjærer gjennom kulden som et glassklart snitt. Lyset speiler seg i vannets åpne partier og skaper et glitrende bånd mellom stillhet og bevegelse.
Rimen klamrer seg til trær og elvekant, og landskapet vibrerer av spenning – som om jorden selv kjenner kreftene som settes i spill når vann blir is. Dette er øyeblikket der naturens rå styrke møter vinterens skjøre skjønnhet. Et bilde som formidler kulde, lys og urkraft, men også en dyp ro – en påminnelse om at Glomma aldri sover, selv når den fryser til.